tanker

sorg


foto: meg

Det er vanskelig å finne ord. Det er så vondt. Og som de fleste andre, går mine tanker og dypeste medfølelse til de pårørende, sårede, omkomne og etterlatte. Hele Norge gråter.

Og aldri før har jeg vært stoltere av å være norsk. Det er en merkelig blandet følelse. Jeg synes det er utrolig dumt at jeg ikke kunne være med å gå i fakkeltoget i Stavanger i dag, fordi vi fløy hjem sent i dag. Det er fint å se hvordan folk står sammen. Det føles merkelig å blogge om annet nå, så jeg tror jeg lar det vente litt med det.

Nå må alle ta vare på hverandre.
 

alle mennesker heter egentlig noe annet

# jeg har ikke gjort så veldig mye annet enn å springe rundt med kamera. knipset bilder av gardiner, av pappa, og av farmor sine hender. små blomster og masse merkelige skruer i naustet til farfar. snart kommer maren bort og jeg gleder meg til alle de fine bildene vi skal ta sammen. kanskje jeg kan skjerpe meg litt på den der """"moteblogger""""" tingen også. kanskje

# så leser jeg mange bøker. melon i skål foran huset og våt hundensnute på fanget. kjøpte Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug fordi jeg hørte den var bra. og Bernard Hvals Forsnakkelser av Lars Saabye Christensen, fordi den var fin på coveret og handler om en fyr med tvangstanker som er best med de døde. litt kult, og den gleder jeg meg til å begynne å lese. kanskje vi må snakke litt mer om litteratur på bloggen fremover (?)

# jeg savner de hjemme. punktum. det gjør vondt. men så blir de fint å se dem igjen, sant.

# tenke. å være her får meg til å tenke veldig mye også. på at jeg en gang var seks år og satt på gulvet på det samme rosa kjøkkenet som jeg spiser frokost ved nå, og pakket opp en gul morgenkåpe i bursdagspapir. og på andre ting. som er fint og trist. jeg vet ikke jeg, kanskje jeg egentlig ikke tenker i det hele tatt. det er merkelig. det er så merkelig stille.


foto: meg

her står tiden nesten stille. 

kikke ut en gang i blant, kanskje

Månen lyser, som en refleks. Og jeg går på en kule som svever midt i noe, som er ingenting, og samtidig alt. Og det er stjerner som er andre planeter hvor det kanskje går noen og tenker at de går på en kule som svever midt i ingenting. Jeg er en del av noe stort, som bygger på noe fint, uten noe egentlig formål. Men det lyser. Sterkere enn noe annet. 

Jeg hadde en morfar som het Henry, og en mormor med grå mormorkrøller og perler rundt halsen, hun het Alette. Og hvor er de nå? Kanskje ingenplass, midt i alt. Og i meg. Og i blomster, og lyset og månen. Kanskje jeg hadde likt Henry, kanskje ikke. Men han hadde fine bestefarbriller og sånn typografimaskin som han skrev fine ting med, sikkert. Jeg tror han er lys, nå.

Det er fint å leve. Bare se opp, og husk at du egentlig ser ut. Ut i alt. Ut i ingenting. Se så fint.


kilde: vetikke, tumblr en plass




hits